Fra Marianne-munn…

Mandag hadde jeg og pappa virkelig “god-dag-mann-økseskaft”-kommunikasjon…

“Hjem hjem”
Jeg skulle egentlig ringe Eirik og gi ham en kort beskjed da jeg mandag var på vei inn til jobb. Først ringte jeg på mobilen hans, men siden han –til tross for maaaange ring- ikke tok den, så tenkte jeg at han kanskje fortsatt holdt på med frokosten nede, og at mobilen lå oppe. Så jeg trykket på hurtigtasten og ringte “hjem”. Det var bare det at jeg ikke så det sto “Hjem – Mjøndalen” og ikke “Hjem – Lier” … Altså ringte jeg hjem til pappa, og etter mange ring hadde jeg tydligvis ham… Det var en samtale jeg sent vil glemme opplevelsen av… Pappa var “groggy” og mer sovende enn våken, og jeg var mildt sagt forvirret og satt ut… Den var noe sånt:

Pappa: Hallo?
Meg: Det tok lang tid…
Pappa: ja..? Jeg sov…
Meg: Har jeg ringt hjem?
Pappa: Det vet jeg ikke…
Meg: Hmm…
-tenkepause-
Meg: Har jeg ringt hjem, eller hjem-hjem?
Pappa: Det er ikke definert
Meg: Nei… (forvirret, og ikke helt sikker på hva jeg selv mente…)
Meg: Men… Har jeg ringt… 
- tenkepause - (prøvde å konsentrere meg om å kjøre gjennom en rundkjøring… –skulle vært ferdig å snakke før det, men samtalen tok lengre tid en ventet…)
Meg: har jeg ringt Hjem Lier, eller hjem Mjøndalen?
- tenkepause - (nå gikk det opp for pappa hvem han snakket med…)
Pappa: Mjøndalen
Meg: Da har jeg ringt feil…
- tenkepause-
Meg: Du kan gå og legge deg igjen…

(mulig det ble sagt noe mer, men vi avsluttet ganske fort og forvirret begge to…)

Litt tidlig?
Det ble ikke mye bedre senere den dagen… Jeg hadde sovnet på sofa’n etter at barna var lagt. Også ringte det på døra. Det tok visstnok litt tid før jeg fikk åpnet. Da jeg åpnet ble jeg rimlig forvirret av å se pappa der…

Meg: Hei?
Pappa: Hei.
Meg: Hva gjør du her?
Pappa: Skulle ikke du ha en behandling?
Meg: Men er det ikke litt tidlig?
Pappa: Tidlig?
Meg: Ja?
Pappa: Klokka er rundt 8…
Meg: Men er ikke det litt tidelig da?
- tenkepause-
Meg: Du får komme inn da…

Jeg husker ikke om pappa måtte si det, eller om jeg selv fant ut at det var i 8-tiden om kvelden… –og ikke morgenen! (…)

Ja, ja, sånn kan det gå…  ;)

“Pappa da”

Jepp, i dag  (26. januar 2010) sa altså Annelill dette for første gang.

Eirik har ventet på dette. Det er nemlig noe som går igjen fra hans familie, - noe han har sagt til sin far. Og nå fikk han den altså igjen =) Det sies forøvrig med et spesielt tonefall. ;)

 

Men nå må jeg forte meg ned (jeg måtte bare forberede litt til et avd. møte jeg skal ha i kveld, så jeg utnyttet meg at tiden mens hun så på Ole Brumm (som jeg bestakk henne med for å få lagt Daniel… -men det er visst ferdig nå…). Daniel sover fortsatt, men nå må jeg jo ned til Annelill i stedet. Hun var så trist da jeg leverte henne i barnehagen i går, og da hun ikke ville reise i dag heller (men heller være hjemme med mamma) så klarte ikke mitt morshjerte å være hard. Så vi koser oss hjemme idag =)

Stor gutt!

Ja, i dag klatret da altså Daniel opp hele trappa!

Han har ikke klatret i trappa før, så vi var veldig imponert da han klatret hele veien opp! =)

 

Ellers kan jeg også legge med et lite gullkorn fra Annelill.

Når vi legger henne synger vi “Jesus elsker alle barna” for henne. Også har jeg lagt til 3 egne vers “mamma elsker Annelill/Daniel/pappa’n din”. Her en kveld var det altså pappa som la Annelill, og da skulle dette synges. Men det ente visst opp med at Annelill sang: “Mamma elsker pappa’n din…” Ble jo ikke helt det samme men… hehe ;)

Tilbake på jobb...

Da har jeg altså begynt å jobbe igjen. Har jobbet 40% til nå i januar, og skal jobbe 60% resten av januar. Eirik skal være hjemme med Daniel mens jeg er på jobb. Og fra februar begynner jeg i 100% jobb igjen, og Eirik i 100% pappaperm. =) Daniel skal ikke begynne i barnehagen før litt ut i mars.

Jeg er nå på avd. 0-2/3år, altså mye likt som hjemme. Men jeg skjønner jo at jeg har vært borte fra jobb en stund og liksom ikke er helt oppdatert. Det er nok ikke så likt hjemme som jeg trodde likevel... For det var ei lita jente der ga meg suppe, også gikk det tomt. Så da sier jeg at hun kan gå og lage mer. Da kikker hun bare rart på meg. Også sier hun (rettende) at hun må kjøpe mer. Da lager altså ikke legre fantasi-luft-suppe, de kjøper den! (Ja, jeg jobber nok i et litt finere strøk...)

Marianne