3…

I dag er Annelill 3 år, 3 mnd, 3 uker og 3 dager gammel

Så klokka 10:04 i dag var hun da altså også 3 timer og 3 min gammel

Hvordan vasker man barna?

Vel, Annelill viste oss at det er plass i vaskemaskinen…

Det er en stund siden dette blidet ble tatt… Men synes det var litt artig =) Hun klatret inn helt selv…

Hun hadde en annen litt søt en her en kveld også. Jeg holdt på å legge henne da telefonen ringte. Noe distrahert sang jeg ferdig sangen for henne, satte på lydboken, sa godnatt og lukket døra. Da kunne jeg svare telefonen – trodde jeg… Men Annelill kom ut og var kjempe sint. Jeg hadde glemt å slukke lyset! Jeg måtte slukke lyset!. Så gikk hun inn i sengen sin igjen og la seg, og jeg kunne bare slukke lyset, si natta, og lukke døra. Da var det greit.

Daniel er ikke helt uten søte øyeblikk han heller. Vi har nå lagt ham over i stor seng, og det gjør at han nå har skjønt at han kan stå opp selv. Han er altså noe mer utfordrende å legge. En av de første kveldene kom han tuslende med et stort glis og et spill i hendene… Vi la ham pent igjen, og sa natta. Litt etter hørte vi noen litt andre lyder enn vi ventet oss. Og da vi kikket inn satt han i senga med et spill foran seg som han hadde åpnet. Tror kanskje det er på tide å flytte spillene ut fra Daniels rom…

Her en morgen så fikk jeg en ordentlig assosiasjon til en sang vi hørte på TVS – “Danser i senga” av Gustav Lorentzen. Eirik og jeg lå pent og sov i senga vår, med Daniel krabbende oppå oss. Så, pluttselig fikk jeg bleia hans midt i ansiktet…. Jepp, han hadde kledd av seg selv… –helt…

Var forøvrig en dag han kom hjem fra barnehagen at han løp inn i stua, fant fram en film i skapet og pekte på tv’n. Det var ikke tvil om hva han ville…

Skjønne små vi har

Fortvilet jente

I går natt våkna Annelill flere ganger og gråt. Vi skjønte ikke hvorfor, og jeg prøvde å snakke med henne. Mellom hulkene tydet jeg at hun snakket om noe som ikke skulle være der. Skjønte ikke stort men et stykke ut i samtalen kom det fram;

Flaska… Den skulle ikke være i barnehagen, den skulle vært med hjem! Selvfølgelig!

Der, midt på natta, var det pluttselig ikke bare helt feil, men også utrolig tragisk at flaska var i barnehgan. Ikke hadde hun sagt et ord om den tidligere, men det var heller ikke et samtaleemne ved henting…

Så vi måtte fortelle at den ville være i barnehagen når hun dit morgenen etter, og at vi kunne ta den med hjem etterpå. Endte også opp med å finne en annen flaske hun fikk lov til å passe på – men da skulle den være tom. Hun la seg pent da pent ned med flaska i armene og sovna…

Hun sov en stund, men begynte på nytt å gråte. Det ble en ny runde med å prøve å finne ut hva som var galt denne gangen. Det viste seg at hun ville ha noe å drikke, men det måtte være pappa som fant det til henne. Jeg prøvde å tilby meg, men det var ikke snakk om. Til slutt fikk hun gå opp til pappa (som satt oppe i 3.etg. og jobbet). Da kom det; hun ville ha vann i flaska si…